|
|
Når 'å legge lokk på' ikke hjelper Noen har virkelig fått sin skjerv av smerte i livet. Alvorlige sykdommer, barn som dør, skilsmisse, forbigåelse i jobben,... Det er mye å bære og man vil ikke belaste familie og venner med alt. Så holder man tett og på maska. Tar ansvar for de som er igjen. Jobber og prøver å tenke positivt. Men så sprekker det opp i upassende situasjoner. Sorg, sinne og smerte tar fokuset, og man har ikke helt kontroll på seg selv lenger. Det kan ta mye energi å holde tunge tanker og vanskelige følelser borte. For å kunne håndtere jobb og annet ansvar i tillegg til egen smerten og sorg, kan det være greit å gi seg begrensede ventilasjonsmuligheter. For noen fungerer det fint å skrive ned tanker og følelser, og å sette en tidsfrist for hvor lenge man får skrive. Det man har skrevet leses ikke etterpå, helst kaster man det. Med en kvinne som gikk i coaching hos meg avtalte vi at hun kunne ta med lommetørkler på bussen. Hun skulle tillate seg å tenke og føle på det hun slet med så lenge turen mellom jobb og hjem varte. Det var ingen problem å skru igjen tårekanalen når hun gikk av bussen. Etter fire bussturer trengte hun heller ikke lømmetørklene. © Grethe Moen Johansen 2011 I første time tar en kvinne opp et konkret problem som hun har latt være å gjøre noe med i mange år. Vi skriver opp på en tavle hvilke tiltak hun kan gjøre for å nå sittt mål. Tiltakene blir gradert i forhold til hvor utfordrende hun synes de er. Jeg ber henne gå mot tavla for å vise hvilke utfordringer hun er klar for. Hun skal stoppe opp der hvor hun synes det blir for tøft. Jo nærmere tavla, jo større utfordring. Hun går raskt mot tavla og stanser 1 meter unna. Jeg ber henne kjenne etter hvordan det er å stå der. Etter en kort stund sier hun at hun ikke tror på det. Tårer kommer og jeg ber henne gå hvor hun føler seg komfortabel. Hun går nesten helt tilbake til den andre siden av rommet.Kvinnen sier at hun hadde gått frem til der hvor hun mente hun burde stå - i forhold til hva fornuften hennes sa at hun burde takle av utfordringer. Men da hun skulle kjenne etter hvordan det var å stå der, kom vissheten om at hun ikke kom til å gjennomtføre tiltaket. Det ville ha blitt altfor utfordrende. Nå sto hun der hun følelsesmessig klarte å håndtere problemet. Hun forteller meg mer om problemet, om skammen over å ikke klare og gjøre noe med det, om skammen over å ha problemet i det hele tatt, om å ikke ønske og be om hjelp, om redselen for å miste fasaden... Jeg sier at det handler om å respektere seg selv. Problemer som fornuften sier er små (siden alle andre ser ut til å takle livet uten å streve med det samme), er faktisk ikke små for DEG når du i løpet av alle disse årene ikke har gjort noen av tiltakene som vi kjapt og rasjonelt satte opp. Den følelsesmessige reaksjonen gir deg informasjon som er viktig at du respekterer. Vi setter oss ned og diskuterer helt andre tiltak, de små skrittene som må tas aller først. Fornuften skriker og bærer seg. Den synes forslagene er museskritt og egentlig ingenting. Vi blir enig om det minste av de små skrittene. Neste gang har hun gjort halvparten av det vi avtalte og er fornøyd selvom den kritiske stemmen stadig høres i bakgrunnen. 'Hun har jo egentlig ikke gjort noe'. Men du verden så mye annet hun har satt igang og fått gjort unna! © Grethe Moen Johansen 2010 Ja visst gör det ont när knoppar brister... ...varför skulle annars våren tveka?" Dette diktet av Karin Boye så vakkert og beskrivende for personlige prosesser. En kvinne sliter med skam og har gradvis løsnet opp gjennom først å vise skammen til meg. Deretter har hun fortalt om den til to andre. Det har blitt godt mottatt. Hun er ikke så skrekkslagen lenger.Nå VIL hun gjøre noe med problemet sitt, ikke skyve det unna lenger. Men det er så sårt, sier hun mellom tårer og håpefulle smil. Tenk hvis jeg mislykkes igjen? Tenk hvis jeg blir avvist? Det gjør så vondt. Jeg er redd. Men jeg kommer til å ta det lille skrittet vi ble enig om - jeg vet jeg vil gjøre det. Det er ikke lenger bare fælt. Faktisk føler jeg en skrekkblandet fryd når jeg tenker på å gjøre det. Hun synes hun har gjort så lite, men at det har skjedd så mye. Noe er forløst og det er blitt lettere. Skam er som troll - når det får lys på seg blir det mindre farlig. © Grethe Moen Johansen 2010 Høsten 2009 jobbet jeg med grupper på 10 som skulle lage en plan på hvordan å komme seg tilbake til arbeidslivet etter lang tids sykemelding. Ofte snakket kursdeltakerne om at de strevde med lav selvfølelse. Jeg innførte derfor tilbakemeldingsrunder hvor alle ga og mottok positiv feedback. Dette innebar både å legge merke til andre og selv bli sett. Feedback kunne være et generelt inntrykk eller knyttet til konkret hendelse. Noen ganger måtte man oversette for seg selv hva som var positivt i det de andre sa. Dette gjorde man ved å spørre litt mer om hva den andre mente. For eksempel opplevde en deltaker det å få høre at hun var "tøff" som noe negativt, og etter litt utspørring fant ut at hun selv ville ha brukt ordet "sterk". I begynnelsen var disse tilbakemeldingsrundene ubehagelige og vanskelige for mange. For virkelig å ta inn over seg den positive tilbakemeldingen ba jeg dem å kjenne etter i kroppen hvordan det føltes å høre dette om dem selv. Hvor i kroppen følte du det? Kan du beskrive hvordan det føles? Varme, tyngde, letthet, press som blir borte, var ulike beskrivelser. Ganske raskt satt folk med et smil om munnen. © Grethe Moen Johansen 2010 Kommunikasjonstrening - gullgraving etter den andres gode intensjoner G2 planlegger en kommunikasjonstrening, og Grethe kommer med et forslag om en øvelse. Gunaketu spør litt mer om hvordan hun har tenkt å gjennomføre det. Grethe svarer i vei. Gunaketu sier at han er redd det ikke blir levende nok for deltakerne. Grethe argumenterer for at det skal gå bra, og slik fortsetter de... Etterhvert får Grethe en synkende følelse og tror at Gunaketu er helt i mot forslaget hennes. Hun føler seg dempet, og tenker "hvorfor kan han ikke komme opp med egne forslag hvis han synes min ide ikke er bra nok?! Han kunne jo komme med noen konstruktive motforslag i stedet for å dissekere mitt". Siden de nylig har lest Kreativitetens ABC om å være positive for å fremme kreative tanker, sier Grethe til slutt: "Ikke vær så negativ da!" (Bevisst unngåelse av Jeg-budskap?) Kommunikasjonstreningen skulle handle om grave etter gullet hos den andre i kommunikasjonssituasjoner som har frustrert eller provosert. Nå hadde vi et bra case å spille ut for deltakerne, og få deres innspill på hvordan vi kunne lete etter gode intensjoner hos Gunaketu. Deltakerne prøvde seg på ulike måter, og Gunaketu satt med fasiten på seg selv. Hva ville du som leser dette ha gjort hvis du var Grethe? Her er 2 av forslagene våre: - Grethe kunne spørre om Gunaketu var i mot forslaget hennes (Det var han absolutt ikke. Han synes det var bra og trodde han hadde sagt det. Han var bare så ivrig på å bygge videre på det, og mente bare å kvalitetssikre det med sine spørsmål - HER LÅ GULLET! ) - Grethe kunne si at nå føler jeg en synkende følelse, og mister lysten til å diskutere denne ideen videre. Har du andre forslag? (Gunaketu ble dermed klar over effekten han har hatt på Grethe. Han ville sagt at han synes forslaget var bra, og kommet med noen konkrete forbedringsforslag) Gunaketu ble minnet på at han har en tendens til å tenke kjapt videre, og ikke gi tydelig nok anerkjennelse til det han synes er positivt. Han trodde han hadde sagt "ja, men .... " Grethe hadde ikke hørt "ja'et" siden det kom så mye "men" etter på. © Grethe Moen Johansen 2008 Til toppen Fysisk jobbing (eksempel på arbeidsmetode) En ung mann synes han er for opptatt av hva andre synes om ham. Når han møter folk sjekker han alltid hvordan de ser på ham. Smiler de ? Liker de ham? Ser de ikke på ham? Da blir han usikker. Jeg foreslår et eksperiment hvor vi skal stå på hver side av rommet og gå mot hverandre flere ganger. Jeg vil se ulikt på ham slik at han kan kjenne på hva som skjer med ham. I det vi står på hver side av rommet for å begynne eksperimentet, stiller han seg med den ene foten løftet opp bak den andre leggen. Han holder armene ned og foran seg, med håndflatene mot hverandre. Han ser smal og ustø ut. Etter eksperimentet kommenterer jeg hvordan han sto før vi startet å gå mot hverandre. Han var ikke klar over det, og jeg ber han stille seg slik igjen. Mens han står slik sier han at han føler seg nervøs og ute av balanse. Han kjenner også igjen at han ofte kan stå slik når han er usikker.Vi jobber videre med å stå og gå på ulike måter for å sjekke hvordan det føles. Etterhvert kunne han også gjøre det 'omvendt': For å føle seg tryggere kunne han starte med å stå og gå på en mer (for ham) sikker måte. © Grethe Moen Johansen 2008 Til toppen Å se seg selv utenifra (eksempel på arbeidsmetode) Klienten har kommet fordi hun er redd. Hun har også nevnt at andre oppfatter henne ganske annerledes enn hvordan hun ser seg selv. Hun sier at det virker som de behandler henne som et skjørt barn, men hun er da ikke så puslete? Etter å ha beskrevet hvordan hun føler seg og hva hun gjør når hun er redd, går vi over til å snakke om situasjoner hun føler seg trygg i. Hun føler trygghet når hun ligger i sengen, og ikke forholder seg til andre. Jeg ber henne vise meg hvordan hun ligger i sengen. Hun legger seg på siden i fosterstilling med armene rundt hodet. Hun holder armer og hender slik man blir instruert på fly i tilfellet kræsjlanding. Jeg ser at hun puster rolig og dypt. Jeg spør henne hvordan hun føler seg, og hun svarer at hun føler ro og trygghet. Hun ønsker å bli liggende der en stund. Etter at hun har satt seg opp, spør jeg om jeg kan få lov til å ligge slik hun lå, og hun sier ja til det. Jeg legger meg ned, og hun gir fra seg et lite gisp. Jeg spør hva hun nå føler, og det er uro og redsel. Hun er overrasket over hvor annerledes det ser ut enn hvordan hun følte seg da hun selv lå der. Hun reflekterer videre på dette i fortsettelsen av timen. © Grethe Moen Johansen 2008Til toppenDet er juli og Grethe og jeg har valgt å ta en rolig ferie i byen. Slappe av. Rusle rundt og se på detaljene. Plukke opp en tilfeldig roman og legge den fra meg halvlest hvis jeg ikke gidder mer. På tur hjemover kjøper vi vafler og kaffe på Hønselovisa og setter oss på benken nede ved fossen. Grethe ser gjennom dagens 'fangst' på sitt nyerhvervede digitale kompaktkamera. Det er forresten godt jeg ikke er av den sjalu typen ellers så kunne jeg ha begynt å hisse meg opp over hennes forkjærlighet for dette kameraet. Men nå skinner solen og alt er fryd og gammen. Så skal vi videre. Jeg griper skuldervesken min og plutselig ser jeg hennes kamera falle ned fra benken. Jeg begynner å bevege meg for å plukke det opp, men det begynner å trille. Som pannekaka som hoppet ut av stekepanna (i eventyret) triller kameraet under gjerdet og ut i fossen som ennå skummer høyt. Vi står lamslåtte tilbake. Etter noen sekunder, kanskje var det noen minutter, løper vi nedover fossen for å lete etter kameraet . Vi leter og vi leter, men ikke noe kamera. Etter en times leting retter Grethe seg opp og sier "ja, ja, det var jo bare et kamera." Jeg hører litt vantro på henne og sier forsiktig at det er fint hun kan ta det så filosofisk. Halvveis forventer jeg meg en skyllebøtte over at jeg kunne være så uforsiktig med kameraet. Jeg har så smått begynt å tenke at det må ha vært min skyld i og med at kameraet rullet da jeg tok bagen min. Men nei, Grethe kommer meg i forkjøpet og hevder at det var ingens skyld. Det var et hendelig uhell. Hun kan alltids kjøpe et nytt kamera og selv de bildene vi hadde tatt var ikke akkurat premiemotiver. Det viktigste var å ta bildene. Hun har råd til å kjøpe et nytt kamera, og kanskje kan hun få noe igjen på en eller annen forsikring. Jeg har siden tenkt en del på denne holdningen, og hvor lett den kunne gått over til å klandre andre - rettere sagt meg. Når jeg har mistet noe jeg har satt pris på, kan jeg være rask ute med pekefingeren og klandre meg selv, så øra flagrer. Ofte kan jeg være for høflig til å verbalisere slik kritikk ovenfor andre, men den er ofte der under overflaten. Derfor ble jeg imponert over Grethes raushet som etter gjentatt etterprøving viste seg å være ekte. Jeg behøver kanskje ikke påpeke hvor heldig jeg er som har en slik samboer... © Gunaketu Kjønstad 2007
Grethe løper foran i langrennsløypene. Venter litt innimellom slik at Gunaketu tar henne igjen. Etter turen spør Gunaketu Grethe om hva hun synes om tempoet. Grethe svarer at hun var fornøyd med tempoet, og spør hva han synes. Jo, jeg syntes også tempoet var bra, svarer Gunaketu. Grethes tanker i parentes:Jeg løper foran i langrennsløypene (så deilig å få rørt kroppen!). Venter litt innimellom slik at Gunaketu tar meg igjen (så han ikke skal føle seg presset til å løpe fortere enn han ønsker). Etter turen spør Gunaketu meg om hva jeg synes om tempoet. (Han anklager meg for å ha gått for fort). Jeg svarer at jeg var fornøyd med tempoet (oi, nå har jeg dårlig samvittighet, han synes ikke at jeg tok nok hensyn til ham). Jeg spør hva han synes om tempoet. Jo jeg synes også tempoet var bra, svarer han. (Han sier ikke hva han mener. Han spør meg først slik at han kan tilpasse sitt svar til mitt. Hvorfor kan han ikke bare si fra hvis han synes jeg gikk for fort?) Gunaketus tanker i parentes: Grethe løper foran i langrennsløypene. (Jeg hang på en stund, men bestemte meg for at jeg ikke hadde lyst til å trene og slite, men nyte turen. Hun ønsker å løpe på, og det er bedre at hun flyr på enn å forbarme seg over meg). Etter turen spør jeg Grethe om hva hun synes om tempoet. (Hun synes kanskje det er kjedelig at jeg ikke løper like fort som henne). Hun svarer at hun var fornøyd med tempoet. (Bra. Ok, må huske på å ikke bli drevet avgårde neste gang). Grethe spør meg hva jeg syntes om tempoet. Jeg svarer at jo jeg var også fornøyd med tempoet. (Nei, det var litt fort, men jeg har godt av å trene også, så ok). Noen
tanker til slutt Små episoder som dette farges av og påvirker allerede eksisterende oppfatninger vi har av hverandre (Grethes tanke om at 'Gunaketu sier ikke hva han mener'). Desto viktigere blir det i ny og ned å ta en metasamtale for å rense opp i noe som er i ferd med å bli en uriktig 'sannhet' som vi lever etter. Etter denne metasamtalen slapp vi begge å ta unødvendige hensyn til den andre - vi kunne begge gå i det tempoet vi ønsket uten å ha dårlig samvittighet. Hvilken intensjon oppfatter du at Gunaketu hadde med spørsmålet sitt og hvordan kunne han eventuelt ha formulert seg annerledes? Hva kunne Grethe ha sagt for å formildle hvilken effekt spørsmålet hadde på henne, og for å sjekke ut sine tolkninger? © Grethe Moen Johansen 2007Til ToppenHva jeg foretrekker og hva jeg gjørTanker etter MBTI testen (Myers-Briggs Type Indicator) Jeg synes alltid det er vanskelig å svare på spørreskjemaer, men fikk tips om å krysse av på hva jeg fortrekker å gjøre, og ikke hva jeg faktisk gjør. Det hjalp å tenke på hva jeg som privatperson ville velge, og ikke ta utgangspunkt i hvordan jeg er på jobben. På jobben er jeg strukturert, men det er fordi jeg blir belønnet for det der. Å være strukturert er en del av meg, men egentlig liker jeg å være litt mer utflytende og uorganisert. Hvilket jeg faktisk er i mitt privatliv. Men selv etter dette tipset var det
vanskelig å krysse av. Det er ikke lett å kjenne etter hva
jeg virkelig foretrekker, fordi det gjennom foreldres oppdragelse,
sosialisering blant venner og på jobb legges en del
føringer. De uttrykkes som oftest gjennom burde’r
og må’er. Det føles ikke godt å
gå imot disse burde’ne og må’ene.
Jeg får dårlig samvittighet, og den overdøver gjerne
mine ’egentlige’ preferanser. Det er som om burde’ne og må’ene er en del av meg – av min identitet. Disse er mine preferanser, eller…? Det er ikke noe annet jeg ’egentlig’ foretrekker, eller…? På gestalt studiet har vi lært å tygge burde’r og må’er. Det vil si å finne ut når mine og samfunnets preferanser sammenfaller, og når de ikke gjør det. Det gir faktisk flere valgmuligheter å sjekke om jeg kan bytte ut ’burde’ og ’må’ med ’vil’ eller ’ønsker’. © Grethe Moen Johansen 2007 Jeg har
besøk av et vennepar og deres 5 år gammel datter. Vi
sitter i min kolonihage og snakker om løst og fast, om
boligpriser og hagearbeid, nyheter i avisen og hvordan det går
med oss for tiden. I mellomtiden sitter lille Ingrid og tegner. Etter
en stund ser hun opp på sin mor og spør: ”Mamma,
hvorfor snakker dere sammen?” Før
jeg går videre på den historien, vil jeg ta en omvei via en
annen historie. Jeg var i et selskap hos en kamerat som holdt
avskjedsmiddag for ’juniorene’ på et arbeidssted hvor
jeg selv nylig hadde sluttet. Litt utpå kvelden begynte jeg og en
annen å snakke om vår felles ’senior’ som vi
hadde vært meget frustrerte over. Vi ble straks avbrutt av en av
de andre som sa at ”nå skulle vi ikke snakke om de som ikke
var der”. Min respons var at vi snakket ikke om vedkommende for
å si stygge ting om ham, men for å prøve å
forstå ham og det som skjedde mellom oss. Så
kom jeg til å tenke på spørsmålet til lille
Ingrid, og tok det opp til felles undring rundt bordet. Det var da jeg
ble forundret! De første 3 som svarte sa: ”jeg snakker for
å posisjonere meg”. Det hadde jeg aldri forstått de
to årene jeg hadde jobbet der. Svaret
på spørsmålet vil selvfølgelig variere
avhengig av hvem som spør, og i hvilken situasjon vi befinner
oss i. Hvorfor snakker du sammen med andre? Er din grunn den samme som
andres i den samme samtalen? Tilbake til Ingrid – vi svarte henne ved å stille spørsmålet tilbake til henne, og hun svarte: ”Fordi dere liker det”. © Grethe Moen
Johansen 2006 Å lytte til en venn på kafé. Vi satt fire venner
og snakket på Mat og Mer. Jeg var litt mulefunken fordi de ikke
serverer deres
ypperlige linsesuppe om sommeren, men la gå. Åse slet
nemlig med større
problemer på hjemmefronten og jeg ble lutter øre. Vi ble
alle lutter øre. Med
formaninger fra utallige kommunikasjonsbøker prøvde vi
å lytte og ikke komme
med løsninger og råd. Det klarte vi også en stund.
Så ble vi ivrige, fanget av
egne råd og opprørt over andres utilstrekkelige råd.
Så var det et eller annet
som skjedde med Åse. Jeg skottet bort og spurte hva det var som
skjedde med
henne. Hun svarte med tårer i øynene at hun var
berørt og at hun var redd for å
se på meg fordi jeg så henne så tydelig. Hun
var også glad for at jeg
hadde spurt hva som skjedde med henne: Det var det hun virkelig trengte. Jeg følte meg
både
beæret og smigret. Jeg liker å tenke at jeg ser
folk, og liker det ennå
bedre når det blir bekreftet av andre. Det var også noe
godt og vemodig som
rørte seg i meg når hun sa det, vi møttes. Så begynte jeg å
tenke: Hva var det jeg så? Hva var det som gjorde at Åse
syntes jeg så
henne? Vi satt i stearinlys, men jeg husker at ansiktet og spesielt
partiet
rundt øynene skiftet ørlite grann farge. Det virket
også som om øynene ble en
anelse mørkere for jeg husker at jeg prøvde å se
etter om hun var i ferd med å
begynne å gråte, men nei. Mer var det ikke jeg så.
Samtidig husker jeg at noe
skjedde med meg. Jeg ble utålmodig og frustrert med oss andre som
kom med alle
disse rådene. Samtidig ble jeg nysgjerrig på hvordan
Åse egentlig hadde det
midt i strømmen av gode, velmenende råd. I denne
sammenhengen var dèt
tilstrekkelig til at jeg tok sjansen og
spurte direkte, og vi så hverandre. Jeg er av typen som
av vane misliker konflikter og syntes det var utfordrende å
spørre Åse direkte.
Ikke bare fra mangel på bevis om at noe ikke stemte, men
også ut av
frykt for å bry meg med noe som ikke var min sak. Åses svar
bekreftet to ting.
For det første at hun hadde behov for var at vi andre brydde
oss. For det andre
at jeg kunne stole på min egen magefølelse koblet
opp mot ørsmå signaler
hos Åse – tilstrekkelig til at jeg kunne stille et direkte
og åpent spørsmål om
hva som skjedde med Åse der og da. Det var også
merkelig, og vidunderlig, å oppleve hvordan vi andre på
nytt ble stille og
ventet og lyttet til Åses svar. Servitrisen spurte om vi
ville ha kaffe. Ja, og ta med en jordbærsorbet for
å feire møtet! ©
Gunaketu Kjønstad For et
år siden var jeg med på et enkelt og lærerikt
eksperiment. Vi skulle jobbe to og to sammen. En skulle være A og
den andre B. Oppgaven var som følger: A skulle snakke om noe som
var viktig for henne/ham i 15 minutter. B skulle lytte til A i disse 15
minuttene uten å si et ord. Etterpå skulle vi
skifte roller. Prøv
gjerne eksperimentet selv før du/dere leser videre. Hvordan
var det for meg å lytte? For meg er
det naturlig å stille spørsmål eller kommentere mens
jeg lytter for å vise at jeg er interessert og at jeg henger med.
Og det er viktig for meg å vise det. Hva hadde jeg nå
å spille på for å vise mitt engasjement? Å
nikke, smile eller på annen måte tale med øynene og
ansiktsmimikken sto for meg som altfor passivt. Nå følte
jeg meg redd for at den andre ikke skulle tro at jeg lyttet. Samtidig
var det deilig å ikke måtte prestere; si noe smart eller
medfølende, men bare konsentrere meg om hva hun snakket om. Det
ble lettere å se for meg (jeg er ganske visuell av meg) hva den
andre fortalte, og å være med henne. Det var
rart og fint å få hennes tilbakemelding på at det jeg
tenkte var passiv lytting, ble opplevd som en god og absolutt aktiv
lytting. Nå kan det være noen som synes at å snakke i 15 minutter uten innspill fra andre er et større eksperiment enn det å lytte, men det får tas opp i en annen historie. © Grethe Moen Johansen, 2006 Til toppenI
studietiden var jeg et semester i en meget verbalt aktiv
kollokviegruppe. Diskusjonen gikk livlig med utgangspunkt i et
skriftlig bidrag fra deltakerne. Hver av oss måtte levere noe
skriftlig én gang i løpet av semesteret. Min hukommelse
er litt dårlig, men jeg kan tenke meg vi var 10 studenter i
gruppen, og av disse var det bare to som ikke sa noe særlig. Jeg
opplevde kollokviearbeidet som veldig givende. Kanskje det var fordi
jeg er lik Alice i Eventyrland som formulerer det på
følgende måte: ”Hvordan kan jeg vite hva jeg tenker
før jeg hører hva jeg sier?” Jeg lærer ved
å snakke, få respons tilbake, gi respons til det andre har
sagt, osv. Det kan vel kalles diskusjon. Ganske
sent i semesteret kom turen til å ta utgangspunkt i det
skriftlige bidraget til en av de som var stille. Dette var veldig godt
skrevet og kollokviegruppen fikk som vanlig til en lærerik
diskusjon. Da vi var ferdig sa en av deltakerne til meg, ganske
opprørt, at ”her hadde den stille personen sittet og
melket oss for vår kunnskap uten å dele av sin egen, som vi
først nå hadde oppdaget gjennom det skriftlige
arbeidet”. Slik hadde
jeg aldri tenkt før. Jeg hadde bare tenkt, uten å
være særlig bevisst på at det var slik jeg tenkte, at
vedkommende sikkert var sjenert. Det var jo ikke så lett å
slippe til blant oss åtte taletrengte. Å tenke at de stille
ikke har noe å bidra med, hadde aldri falt meg inn. Ei heller
å mistenke dem for å holde kortene tett til brystet for
så å ’suge til seg fra våre åpne
kort’. Noe jeg kan tenke meg, er at den stille var
så selvkritisk at hun aldri vurderte sine potensielle innspill
som gode nok. Hva tror
du? ©
Grethe Moen Johansen 2006
Nora og Helmer i parterapi. Noen av dere husker kanskje Ibsens
skuespill ”Dukkehjem”. For oss andre minner jeg om at Nora
forlater mann og barn fordi hun i åtte år kun har forholdt
seg til deres behov og oversett sine egne. Til slutt sprekker hun, og
vil vokse opp og finne seg selv. Hvordan hadde det gått hvis de
hadde gått i parterapi? Norsk Gestaltinstitutt – institutt
for psykoterapi – feiret i oktober sitt 20 års jubileum, og
spilte ut oppfølgingen: Dukkehjem II – eller et hjem
går dukken? Hos en terapeut ble Nora møtt i sin
frustrasjon. Samtidig blir det også tydelig at hun har mange
urealistiske forventninger til Helmer som skal ta ansvar og fikse opp.
Det ble også tydelig at hun fremdeles er mor og savner sine
barn. Helmer er blitt banksjef. Han blir
sendt til coaching av styret i banken fordi hans egenrådighet
går utover samarbeidet i banken. Hos coachen vil Helmer
nødig anerkjenne at han har gjort noe feil og er rask til
å beskylde andre for ikke å forstå. Motvillig
anerkjenner han et visst ubehag når han møter mennesker
som mennesker, og ikke som ansatte eller kone. Nysgjerrigheten på
dette ubehaget, og ønsket om å få sin kone tilbake
gjør at han går med på et møte i
parterapi. Hos par-terapeutene går de en
del runder med gjensidige beskyldninger. Terapeutene påpeker at
Nora snakker om ”jeg” mens Helmer snakker om
”vi”. Som et eksperiment prøver de å snakke i
”vi” form. Da anerkjenner de både forskjeller og
lidenskap og klarer å le sammen: ’Vi vil fortsette å
jobbe med forholdet”, ”Vi trenger mer tid”, ”Vi
er forskjellige”. © Gunaketu Kjønstad 2006 |
